Marie Svardal

torsdag 5 april, 22:31 - 82

 Jeg teller ned dager. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg gjør det. Kanskje jeg gjør det fordi jeg føler tiden går fortere hvis jeg gjør det. Eller kanskje jeg føler tiden går saktere... Jeg vet at det kommer til å være over før jeg vet ordet av det og at det er så mye jeg kommer til å ønske at jeg hadde gjort eller sagt. Av og til blir jeg så frustrert inni meg for det er det jeg blir fortalt hele tiden: it'll be over in a heartbeat, men hjertet mitt banker og banker og det er fortsatt ikke over. Jeg hater meg selv for å tenke som jeg gjør nå, og kanskje jeg ikke lenger tenker sånn i morgen, men de siste ukene har jeg ikke blitt kvitt tanken om at nå er det snart nok. Nå må det vel være over snart? Jeg har vært her i 231 dager nå, og livet i Norge virker som en fjern drøm. Jeg har lengtet så lenge og det virker som om det aldri kommer. Det er bare 82 dager igjen, og tiden har gått så uendelig fort hittil, men nå virker det som om det bare har stoppet opp.

Det er så mye jeg gruer meg til; å bli 18; prom; graduation; memorial day; mye fordi dette er ting jeg har gledet meg til helt siden jeg kom og det at det er rett rundt hjørnet betyr at det snart er over. Men alle disse hendelsene er ting jeg gleder meg til også, nettopp av samme grunn: det betyr at det snart er over. Alt inni meg er et helt surr av følelser jeg ikke skjønner eller klarer å håndtere riktig. Alle disse følelsene som lades opp mot den ene datoen 26 juni. Følelser av kommende smerte, glede, sorg- og gledestårer. Forventninger, skuffelser, redsel og spenning. Jeg får klump i halsen og tårer i øynene av tanken på å dra fra vertsfamilien min, men jeg får også sommerfugler i magen og et bredt smil om munnen av tanken på at ha det bra til vertsfamilien betyr hallo til nære og kjære i fedrelandet. Det faktum at alle disse følelsene skal kjennes på i løpet av 36 timer er utrolig rart å tenke på. Det er vanskelig å tenke på. 

photo/private

82 dager er som et lite minutt når du er omringet av folk du kjenner og vet elsker deg for den du er, men det er en evighet når du er helt alene flere tusen mil hjemmefra. 

Nedtellingen har startet. 26 juni forlater jeg Amerika. Jeg fikk brevet i posten for noen dager siden, og selvom jeg ikke har ord for hvor mye jeg gleder meg til å sette føttene mine på norsk jord igjen, ble jeg overrasket over den snikende følelsen av en kommende sorg. Å forlate familien i Norge er én ting, du vet jo når du ser dem igjen. Å forlate det som har blitt en familie i Amerika er noe helt annet. Jeg aner jo ikke når jeg kommer til å se dem igjen. Jeg klarer virkelig ikke å forestille meg et farvel.

Men før flyet letter fra Amerikans grunn, skal jeg blant annet til Washington DC to ganger, jeg skal fylle 18 (!!!) og jeg skal fullføre et år på Amerikansk High School. Gleder meg til å kaste graduation-hatten i været før jeg skilles med kjente fjes jeg ser hver dag, men egentlig aldri snakker med. 

Grunnen til at jeg ikke gidder å blogge er rett og slett fordi jeg aldri bilr fornøyd med bilder jeg tar av meg selv (selvopptatt, neinei) og drasser sjelden med meg speilrefleksen. Hvis dere klarer å nøye dere med iphone bilder og photobooth skal nok ikke kvantitet blir noe problem på bloggen - kvalitet derimot kan det fortsatt klages på. 

Nå som jeg endelig har begynt å bli vant til å skrive 2011, må jeg nå begynne å skrive 2012. Året hvor verden tydeligvis skal gå under. Det er nå vi skal lage nyttårsforsetter vi håper at vi skal klare, som 90% av oss ikke klarer å gjennomføre. Vi ser på årskifter som nye sjanser, men du trenger ikke et nytt år for å starte på nytt. Jeg må innrømme at det faktum at det er et nytt år er ganske motiverende, men istedenfor nyttårsforsetter har jeg bestemt meg for å forandre en del holdninger jeg har.

- Bli fornøyd
Jeg må slutte å stresse over den ene ekstra kiloen her og der og hva folk syntes om ditt og datt. Så lenge jeg klarer å bli fornøyd med meg selv, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal bry meg om hva andre syntes. Jeg skjønner heller ikke hvorfor andre mennesker bryr seg om mine feil, så lenge de slipper å leve livet mitt er vel alt bra? Hvis jeg virkelig er så misfornøyd med en spesiell ting, så er det bare jeg som kan endre det - jeg skal derfor prøve å bruke energien jeg bruker på å være misfornøyd, på å endre det jeg er misfornøyd med.

- Slappe av
Jeg er ikke verdens beste på gjøre ting jeg gjerne vil gjøre. Jeg er ikke av de som drar på fest langt unna, med mindre jeg vet 100% sikkert hvordan jeg kommer meg hjem. Jeg liker å vite hva som skjer når og hvordan for å i det hele tatt kunne slappe av rundt det, og jeg tror jeg går glipp av en del på grunn av det. Jeg er også livredd for å gjøre noe litt galt i frykt for å bli tatt og bli kjeftet på. Seriøst? Av og til blir jeg oppgitt av meg selv. Dette året skal jeg ta litt sjanser uten å tenke altfor mye på konsekvensene og hva andre mener om det jeg gjør.

- Sette pris på
Det er så mye jeg ikke har satt pris på, som jeg nå gleder meg til å sette pris på. Jeg er ganske sikker på at når jeg kommer hjem, så er det ting her som jeg skulle ønske jeg satte mer pris på i ettertid, men akkurat nå vet jeg ikke hva det skulle være. Jeg må virkelig innse hvor fantastisk heldig jeg er, ettersom problemene mine mer eller mindre bare består av luksusproblemer og ikke hardcore jævlige problemer. Jeg har venner som savner meg og som kommer til å savne meg, jeg har 2 fantastiske familier, jeg har fått 3 nye søsken og har en kjæreste som forsatt er sammen med meg selvom jeg er på andre siden av jorden. Livet mitt er helt fantastisk, og det må jeg lære meg å sette pris på!

Hva er dine nyttårsforsetter?

Tenkte å starte noe nytt her på bloggen. "Noe jeg savner" fra Norge og hverdagen jeg levde for et år siden. Ettersom jeg ofte føler at det er ting jeg ikke visste å sette pris på før, som jeg nå gleder meg enormt til å sette pris på når jeg kommer hjem.

Et vesen jeg savner så og si hver dag er katten min. For de av dere som ikke har husdyr er det sikkert vanskelig å forestille seg, men for dere som har et kjæledyr kan dere jo prøve å tenke dere å reise fra dem. Det er tungt og hardt å reise fra familie, venner og kjæreste når du er på utveksling, men du kan jo snakke med dem på skype eller facebook. Jeg savner å ha en pusekatt ved fotenden av sengen når jeg sover, savner hvordan hun alltid vil være med på do eller være på badet når jeg dusjer. Savner hvordan hun ikke liker noe som helst menneskemat bortsett fra tortillachips fra Maarud og divapersonligheten hennes. Er det noe jeg gleder meg til, er det å komme hjem for å grave ansiktet ned i pelsen hennes. Dele seng med en myk pelskledd pusekatt! I ♥ you, Tia

sminkeløs og fin hjemme i N♥rge!

Har du kjæledyr?

I dag har jeg vært her i 100 dager. 2400 timer. 144000 minutter. Jeg har ikke vært hjemme på 100 dager. Og allikevel kjenner jeg ingen hjemlengsel gnage i brystet. Jeg kjenner en ganske deilig mestringsfølelse - jeg har vært helt alene på et annet kontinent i 100 dager. Og jeg kjenner at jeg allerede har vokst på det. Jeg forstår mer om mennesker rundt meg og jeg har erfaringer bak meg som jeg aldri hadde fått hjemme. 

Jeg føler at jeg kjenner vertsfamilien min bedre. Når jeg har tid til å legge meg ned og faktisk tenke over situasjonen jeg er i, så pleide jeg å tenke på hvor godt det skal bli å se alle der hjemme igjen. Hvor godt det skal bli med frihet, kunne dra til venner for å ha kosekveld og lage mat eller å få kjæresten på besøk igjen. Nå i det siste har jeg begynt å tenke på at det kommer til å bli fælt å reise fra familien jeg har her også. Jeg har ikke tenkt på det før, men jeg vet jo aldri når jeg kommer til å se dem igjen. Det kommer til å bli så utrolig vanskelig, for jeg er så glad for at de åpnet hjemmet sitt for meg. Uten dem ville jeg mest sansynlig fortsatt sittet hjemme i Norge, hatt en grå og kjedelig hverdag og hatet mediastyret på skolen. Takket være dem får jeg oppleve high school senior year, graduation, thanksgiving og så mye mer amerikansk kultur. Nå i det siste har jeg blitt oppriktig glad i dem og jeg føler meg ikke lenger så til bry. 

100 dager hjemmefra og det er 186 dager til graduation. Jeg vet ennå ikke hjemreisedato, så det er sistnevnte tallet jeg holder fast i. Innen de neste 186 dagene håper jeg at jeg har utrolig mange gode minner å se tilbake på og at jeg fortsatt føler et år borte fra nært og kjært er verdt det. Men jeg vet jeg skal klare det, en dag av gangen. 



Hvor lenge er det lengste du har vært borte fra familien din?

Når jeg har dårlige dager, dager hvor jeg ikke skjønner helt hvorfor jeg reiste til Amerika helt alene når jeg kunne vært med mammaen min og andre jeg er glad i, dager jeg helst vil sove bort, drukne under dynen og gråte til jeg ikke har flere tårer, når jeg har dager jeg virkelig ikke vil ha - så prøver jeg å tenke på det positive. Når folk spør hvordan jeg klarer å være helt alene i et annet land så lenge, når de spør om det ikke er vanskelig, så pleier jeg å svare at jeg dro i hovedsak for å bli kjent mer med meg selv og hvordan jeg takler ting. Dårlige dager har du uansett om du er i Norge, USA eller på månen. Det er ikke til å komme unna - du må lære deg å takle dem. Selvfølgelig er det ekstra vanskelig når jeg ikke kan komme hjem og gråte ut i mammas armkrok, men jeg liker å tenke at det gjør meg sterke - jeg vet at det gjør meg sterkere.

Bare tenk på hvor heldig jeg er! Jeg bor hos en familie jeg har lært å kjenne som en fantastisk familie - en familie som for bare 3 måneder siden var totalt fremmed for meg - en familie som åpnet hjemmet sitt for at jeg skulle få oppleve ett år i Amerika. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har denne muligheten, og jeg vil derfor ikke bruke året på å telle ned dager til jeg kommer tilbake til Norge. Kalde, kjedelige Norge. Hjemlandet og gamle rutiner vil alltid være der, dette året i bittelille Ellwood City, Pennsylvania er her nå. High School Senior year er nå. Jeg nyter hvordan elevene på gamleskolen sitter med tonnevis av lekser og innleveringer, mens jeg får As bare ved å gjøre leksene mine. 

Helt ærlig, hver gang jeg savner folk hjemme, så prøver jeg å tenke at de sikkert også savner meg. Men at de også unner meg dette, at de er stolte av meg fordi jeg er tøff nok til å gjøre dette helt på egenhånd. Og uansett hvor fælt det blir å savne dem, så er de bare en skypesamtale unna. Jeg vet at dette kommer til å bli det mest innholdsrike året noensinne, jeg trenger bare å minne meg selv på det en gang i blant, når ting er mørkt og ensomt. Oppturer og nedturer har du uansett hvor du er. Livet vil alltid være en berg-og-dalbane. Du trenger bare å løfte armene i været og nyte ruset i magen!

og se forresten hva som sto i fortune cookien min i dag! 

I'm sittin' here all by myself
just tryin' to think of something to do
Tryin' to think of something - anything
just to keep me from thinking of you
But you know it's not working out
'cause you're all that's on my mind
One thought of you is all it takes
to leave the rest of the world behind

Well I didn't mean for this to go as far as it did
And I didn't mean to get so close and share what we did
And I didn't mean to fall in love, but I did
And you didn't mean to love me back, but I know you did

Sunday 28th, 0138

Så da ligger jeg her. I overkøyen i en køyeseng, med vertssøster sovende i sengen under, i en overkøye jeg mest sansynligvis skal ligge i i så og si hver natt i 10 måneder. Jeg hører på rolige, forholdsvis triste sanger gjennom ørepropper koblet til macen, men det er ikke høyt nok til å overdøve lyden av den elektriske viften som blåser kald luft ut i rommet. Jeg er i USA. Eventyret jeg har ventet på har begynt. Jeg savner ingen hjemme ennå, jeg har nemlig ikke tid. Alt er spennende, nytt og morsomt. Jeg har bare vært her i 10 dager, men allikevel føles det ut som om jeg har vært her i en måned ellernoe. Jeg får hele tiden høre at engelsken min er god, noe som selvfølgelig gjør at jeg prater hele tiden (men det gjør jeg jo uansett, så det var jo ikke noe nytt). Noen tror at nordmenn sitt morsmål er engelsk, andre tror det er spansk, og andre tror det er fransk. Flere klarer å tenke seg til at det er norsk. Det har blitt så vanlig for meg å snakke engelsk og det faktum at folk forstår meg, så plutselig slenger jeg inn noen norske ord eller begynner på en norsk setning, fordi hodet mitt tror at de skjønner det. Jeg savner litt å snakke norsk, for hver gang noen sier noe som er teksten i en sang, så synger jeg videre på den. I dag var vel tredje gangen jeg sang Hannah Montana, når vertsmor forklarte vertssøster at "everybody makes mistakes", så jeg fortsatte: "everybody has those days!" Hele dagen er vel egentlig bare en mashup av forskjellige sanger inne i hodet mitt. Hver dag går i et sett, for det er så mye å gjøre. Helt fra dag en har vi gjort ting: footballgames, shopping, spist ute, skolearrangement, svømt, vist meg rundt osv. Og når vi kommer hjem må jeg dusje, samtidig som jeg har 130 nye bloglovin'-innlegg og 20 nye facebookvarsler og venneforespørsler.

Tiden går fort, men samtidig sakte med tanke på hvor lenge det er til jeg ser de jeg er så uendelig glad i igjen. Det verste er at jeg ligger her i sengen, det eneste som lyser er skjermen på macen, og jeg leter etter følelsen av savn. Jeg leter etter tårene og klumpen i halsen, men de er bare ikke der! Ikke fordi jeg ikke savner dere, for det gjør jeg jo, men jeg har det bare altfor bra til å bruke tid og energi på å gråte over dere der hjemme. De som vil være i livet mitt, vil fortsatt være det når jeg kommer hjem. Resten av dere bryr jeg meg faktisk ikke stort om. Vennskap er som ekteskap, gjennom godt og vondt, tykt og tynt. Ekte kjærlighet vil alltid være ekte kjærlighet. Familien min vil alltid støtte meg, uansett hvor jeg befinner meg. Det gir en så enorm trygghet å vite at dere er der når jeg trenger dere, at jeg alltid kan fortelle alt til dere og at dere ikke vil dømme meg. 

Jeg elsker dere, og dere vet det - så derfor vil jeg fortsette så lenge som mulig med å smile. Smile fordi jeg er fantastisk heldig som har denne muligheten, som har dere der hjemme og som lever i beste velgående. Jeg kan ikke annet enn å elske livet for tiden!