Herregud. Det er 2 dager til eventyret begynner. 2 dager til jeg ikke får se de jeg er glad i på 10 måneder. 2 dager til jeg ikke lenger har tid til å planlegge mer med venner. 2 dager igjen i trygge, gode Norge. 2 JÆVLA SMÅ DAGER!
0635, 18 august 2011, letter nemlig flyet mitt fra gardermoen, retter snuten mot frankfurt og deretter videre til Chicago og Pittsburgh. (les: deretter videre til en ny tilværelse og et forhåpentligvis fantastisk eventyr). Jeg gleder meg enormt til å bare sette meg inn i noe helt nytt, møte masse nye mennesker, spise masse junkfood og snakke et helt annet språk i 10 måneder, men uansett hvor mye jeg gleder meg så klarer jeg ikke å svelge klumpen i halsen. Jeg klarer ikke tenke meg til hvor fælt det blir å si ha det til kjæreste, venner og familie. Herregud, jeg må si ha det til mamma! Jeg gruer meg enormt til å snu ryggen og gå fra de jeg er glad i, vel viten om at jeg ikke får gi dem en klem på 10 fuckings måneder!!! Jeg klarer ikke engang å snakke så lenge om det før jeg begynner å gråte.
Jeg har heller ikke begynt å pakke, så det burde jeg vel kanskje gjøre i morgen. Jobber med en pakkeliste akkurat nå, men hva pakker man med seg for å være borte i nesten et år, da? 20 kg på 10 måneder. Lykke til, Marie! Jeg har virkelig ikke ord for hvilke følelser som fyller hodet mitt om dagen. Håper bare alt er slik jeg forlot det når jeg kommer hjem...

Noen pakketips?