Marie Svardal

For ett år siden sto jeg på badet, pyntet meg og kjente det krible i magen av spenningen av hva som ligger under treet. Jeg var i nærheten av mamma, Marte og lillesøster Mathea, noe jeg nå vet at jeg tok litt forgitt. NÅ ligger jeg fortsatt i sengen, klokken er snart 10 og det er ingenting jeg kjenner at jeg gleder meg til i dag. Eller i morgen... Jeg ser at det står 24 desember på telefonen og at advendtskalenderen min er tom, men jeg kjenner ingenting. For meg er det viktig å være med familie i dag. Det er så utrolig rart at de ikke er her med meg. Men herregud, misforstå meg rett! Jeg er utrolig heldig som får være med vertsfamilien min som jeg har blitt så glad i. For alt jeg vet kommer jeg aldri til å feire jul med dem igjen! Får bare håpe at verden ikke går under 21 desember neste år, for da får jeg aldri feire jul med familien MIN igjen. 

Innen de neste 72 timene kommer jeg til å finne ut hva som menes med amerikansk jul, og det er jo også noe jeg gleder meg til! Bakte oreokake til vfamilien i går og gleder meg til å spise all julebaksten til vmor. Gruer meg enormt til middag, med skinke og sånt. Jeg er jo helt utrolig kresen, så julemiddag i Norge for meg er som regel tacorester eller grandiosa (noe jeg ikke har noe som helst problem med!). Sånn sett er jeg jo kanskje heldig, så jeg slipper å savne (ekkel) ribbe eller (grusomme) medisterpølser. Æsj.

Bilder fra i fjor. Ser dem igjen om et halvt år <3